Work Text:
Den Sorte Dame var på vei hjem etter et suksessfullt tokt. Det ville ta den storslåtte skuta en drøy uke å krysse havet og endelig nå Det Usynlige Land, men alle ombord var i godt humør tross den lange reisen som enda ventet dem. De visste at de ville bli møtt med fest og jubel da de endelig ankom Abra Havn, og gjerne enda mer enn vanlig takket være skattene de var i ferd med å bringe tilbake.
Kapteinens godt gjennomtenkte plan hadde gått plettfritt, noe som var uvanlig for det klossete mannskapet som nærmest alltid klarte å rote til noe. Kistene de hadde brakt med dem ombord inneholdt større rikdommer enn sjørøverne hadde fått kloa i på årevis – det var få skatter i verden som kunne måle seg med gullet og juvelene som allerede var gjemt bort i skattkammeret til Kongen på Havet. Fine stoffer og tekstiler ble også plyndret, sammen med malerier, vaser, krydder og alkohol.
Da de var trygt ute på det åpne hav igjen hadde skipskokken fått i oppgave å hente frem en flaske champagne som hadde blitt nappet med ombord under toktet, og som så spesielt lokkende ut. Å feire litt på forhånd var da fortjent. Den var selvfølgelig bare til kapteinen; selveste Kongen på Havet delte ikke med andre.
Kanskje med unntak av Langemann, men hans skygge og nestkommanderende kunne nødig sammenlignes med resten av den saueflokken han motvillig kalte sitt mannskap.
…
Kapteinen var i et godt humør, men aldri la det bli sagt at han var en tålmodig mann. Da flere minutter hadde passert med ingen anelse av den fordømte skipskokken ble han fort lei av å vente, og gikk for å finne Skalken. Og true ham med planken. Likevel var han jo enda i et godt humør, så kanskje skulle han la være å minne om haiene.
Men da han nærmet seg byssa falt humøret. Skalkens skjærende sangstemme trang seg gjennom spriker og sprekker i veggen. Hvert kvalmende ord etter det andre om rotter og kakerlakker kunne få selv verdens mest fryktede sjørøver til å nærmest brekke seg. Idet nevnte sjørøver brått åpnet døra frøs Skalken midt i sin ville og livlige dans. Med champagneflaska løftet i været. Til å være en mann på sin alder var Skalken imponerende spretten, og i dette tilfellet hadde det resultert i en grundig ristet flaske.
Det tok all kapteinens selvkontroll å ikke eksplodere i sinne.
"Og hva," spyttet han ut gjennom sammenbitte tenner, "er det du tror at du gjør?" Han kunne se den voldsomme brusingen inni flaska, og visste at champagnen allerede var en tapt sak.
Skalken lo hest og nervøst. "Berre ta det med ro kæptn, den flaska her tåle mykkj meir enn du trur! Sjå her," sa han og slo flasken i kanten på nærmeste bord – det at det var ristingen som var problemet gikk rett over hodet på ham.
Flasken sprengte.
Kapteinen hadde sin høyre hånd strukket ut mot flaska i et altfor tregt forsøk på å stanse Skalken.
Glasskår og champagne skjøt gjennom luften – mesteparten i kapteinens retning. Det var bare takket være årevis med erfaring som sjørøver at han instinktivt knep øynene igjen i tide. Et titalls fragmenterte glasskår boret seg inn i hånda og ansiktet hans, mens noen satte seg fast i klærne og håret. Han ble dekket av champagne fra hatt til hofter.
…
Sabeltann kunne blitt forvekslet med en statue så urørlig som han sto, og Skalken var likedan. En kunne nesten trodd at tiden frøs; bare lyden av kapteinens dype, skjelvende åndedrag brøt illusjonen.
Etter det som like gjerne kunne ha vært en hel livstid for dem begge ble døra nok en gang åpnet idet Langemann brast inn.
“Hva skje-” Langemann bråstoppet da han så Sabeltann. Med anspente skuldre, vidåpne øyne og hånda fortsatt utstrakt sto kapteinen som frosset til. Han var dekket i champagne og små kutt. Skalken stod skrekkslagen ovenfor ham, enda med den intakte flaskehalsen i hånda. Han var utvilsomt klar over at ett eneste feiltrinn kunne lande ham en kule i skulderen – kapteinen pleide å være rask i avtrekkeren når han var sinna, men dette virket annerledes fra hans vanlige raseri. Det gjorde Skalken enda reddere.
Heldigvis for Langemann hadde han erfaring med å håndtere den uforutsigbare kapteinen. Første trinn i denne situasjonen var å fjerne unødvendige tilskuere – kapteinen kunne nødig like at Skalken stod og glanet på ham som en hodeløs idiot.
“Ut!”
Skalken nølte ikke med å adlyde Langemann, og løp ut av rommet nærmest på alle fire.
Da døra var lukket pustet Sabeltann ut og rettet seg opp. Likevel forble øynene vidåpne og skuldrene høye. Stemningen var fortsatt anspent. Langemann brøt stillheten med et kremt, og gikk så bort til kapteinen og dro nølende frem et lommetørkle fra jakken sin. Da Sabeltann ikke flyttet seg bort trykket Langemann lommetørkleet forsiktig til kapteinens ansikt med sakte bevegelser for å stoppe dryppingen. Først langs pannen og så nedover kinnene, nesen og haka. Han passet på å ikke komme borti noen av glasskårene i ansiktet, men børstet bort et par som hadde landet i kapteinens sorte krøller.
“Kæptn…”
“Hva?” nesten gneldret Sabeltann i respond til Langemanns bekymrede tonefall, og vendte ansiktet bort fra førstestyrmannens varsomme hånd.
“Vi må få renset sårene,” fullførte Langemann og la tørkleet i kapteins venstre hånd før han tok et skritt bakover for å gi mer plass til kapteinen. Det var åpenbart at han trengte det. I løpet av alle årene han hadde seilt med kapteinen hadde Langemann aldri sett ham så… rystet. Ikke seg selv. Det passet ikke Kongen på De Syv Hav å se maktesløs og rådvill ut. Langemann var egentlig ikke helt sikker på hva han burde gjøre – og visste hvor mye som kunne gå galt i en så delikat situasjon – men hva var førstestyrmannen om ikke løsningsorientert?
“Jeg skal få samlet og distrahert mannskapet under dekk så du kan gå til lugaren din.”
Sabeltann nikket taust, og Langemann forlot rommet. Gjennom de tynne veggene kunne kapteinen høre ham bjeffe ordre til mannskapet – noe om at lasterommet måtte organiseres på ny. Da han var sikker på at Langemann hadde fått med seg hele mannskapet begynte han endelig å bevege seg. Han gikk ut døra og opp trappa, og med lange skritt krysset han dekket til han endelig var inne i trygghet i lugaren sin akterst i skuta.
Sabeltann vrengte av seg den gjennomvåte jakken med en grimase. Glasskår boret seg lengre inn i huden idet ermet gled over den høyre hånda hans, tross all varsomhet. Han dro ut en stol og satte seg foran det sorte sminkebordet. Bak flere bokser med sminke var et speil rammet inn med pent utsmykket, forgylt metall som dannet en krans av blomster og blader. Det var en konge verdig.
Sabeltann glodde stygt i speilet. En dråpe champagne rant ned kinnet hans – sakte og seigt gjennom det tjukke laget med sminke. Det gule blandet seg med det hvite og ga den en ekkel, melkeaktig glans.
Dråpen falt ned på lommetørkleet som kapteinen nå holdt under haka.
…
Skalken kunne telle sine timer på én hånd.
Sabeltann var ydmyket.
Det var årevis siden han hadde blitt ydmyket. Han hadde nesten glemt følelsen. Kongen på Havet hadde alltid alt i kontroll. Han var alltid selvsikker og visste alltid hva som skulle gjøres. Men idet han kjente den kalde sensasjonen av dråper som rant ned ansiktet og begynte å smelte bort masken av sminke, hadde han likevel bare klart å fokusere på én ting; den skjærende lyden av glass som ble knust.
Gamle minner hadde strømmet tilbake. Roping og skriking og knyttnever og flasker som alle gikk vegg i mellom. Men det var mange tiår siden nå. Han hadde lagt det bak seg.
Og likevel hadde han stått som paralysert. Som en kattunge løftet etter nakken. Mens champagnen rant nedover hele ham og en av hans flotteste jakker hang dryppende og livløst drapert over skuldrene hans. Skuldrene som hadde låst seg i hakehøyde, og som ikke hadde sluppet ned før det kun var Langemann som sto igjen med ham inne i byssa.
Det var bra at Langemann hadde jaget bort Skalken. Sabeltann kunne late som om han hadde frosset av rent raseri når han skulle konfrontere den forbannede skipsrotta senere. Det var nok at han hadde blitt sett dryppende gjennomvåt etter å ha blitt dekket av champagne – om noen hadde visst at han hadde fått panikk over en stusselig glassflaske som knuste hadde han ikke hatt annet valg enn å la hele mannskapet, foruten Langemann, gå planken. Dead men tell no tales eller hva nå enn engelskmenn pleide å si.
Sabeltann holdt høyrehånden opp mot solskinnet som trengte seg gjennom det store dødninghodets øyne innerst inne i det ellers mørklagte rommet, og så med lett fascinasjon på hvordan lyset ble bøyd der det traff glasskårene som stakk ut av huden.
…Langemann var selvsagt et unntak. Var alltid et unntak. Sabeltann holdt folk på langt mer enn en arms avstand, men opp gjennom årene hadde hans nestkommanderende gang på gang bevist sin lojalitet til kapteinen. De hadde vært gjennom tykt og tynt sammen.
Sabeltann husket da Langemann først fikk det ikoniske kallenavnet sitt. Han hadde for vane å alltid være to skritt bak kapteinen – han skulle tross alt være på kloss hold til en hver tid tilfelle kapteinen trengte noe. Resten av mannskapet hadde lagt merke til det, og brukte det til å erte Langemann på vennlig sjørøvervis. Likevel var det ikke før et spesielt minneverdig tokt at ordet ‘skygge’ begynte å bli slengt rundt.
Langemann var enda ung den gang, og hadde rødmet da kapteinen brakte det opp. “Beklager kæptn, det uhh, var bare noe mannskapet tullet med tidligere,” hadde han mumlet frem. Men Sabeltann hadde ikke hatt noe imot det – tvert imot hadde kapteinen følt en vag stolthet over lojaliteten kallenavnet antydet. Det tok ikke lang tid før Langemann var kjent som Kaptein Sabeltanns Skygge ikke bare i Abra Havn, men også blant både sjøfarende og landkrabber – selv blant dem som aldri hadde støtt på den beryktede sjørøverbanden. Kaptein Sabeltann og hans Skygge var langt fra en uvanlig trussel å høre om i advarende fortellinger om sjørøverne som herjet på De Syv Hav.
Selv om Sabeltann ikke hadde lagt merke til det i begynnelsen hadde Langemann alltid passet perfekt inn. Ikke bare blant mannskapet på Den Sorte Dame, men også som kapteinens nestkommanderende. Det hadde alltid føltes riktig å ha ham ved sin side. År etter år hadde Langemann bevist sine ferdigeheter, sin dedikasjon, sin lojalitet, og nå var han Sabeltanns mest betrodde mann. Det var ingen andre han kunne gi kommandoen over den Sorte Dame til uten å nøle. Ingen andre han kunne la komme og gå fritt i borgen i Abra Havn. Ingen andre han kunne sitte oppe til langt på natt og planlegge tokter med. Slike netter som gjerne endte med en flaske vin eller to og samtaler som allerede var glemt da sola nok en gang glimtet frem fra under horisonten, og som etterlot Sabeltann med en trang følelse i brystet som han ikke klarte å plassere.
Forholdet hans til Langemann, tross i utgangspunktet profesjonelt, var det nærmeste et vennskap kapteinen noensinne hadde kommet. Ikke at han noen gang ville innrømt en slik klissete sentimentalitet.
Men selv Sabeltanns egen skygge hadde ikke privilegiet å vite alt om ham. Etter dette ville førstestyrmannen utvilsomt begynne å gruble over det slik som han gjorde hver av de sjeldne gangene kapteinen med uhell hadde røpet noe av sin fortid – ville kaste lange, triste blikk mot kapteinen når han trodde at han ikke fulgte med. (Pøh. Som om selveste Kaptein Sabeltann trengte medlidenhet.)
Tross den synlige grublingen var hans lojale førstestyrmann heldigvis oftest flink til å holde spørsmålene sine til seg selv. Sabeltann var virkelig ikke i humør til å underholde med fortellinger som hørte fortiden til, eller til gravende spørsmål og sympatiske kommentarer. Sabeltann grøsset.
Tre korte, presise bank på døra dro Sabeltann ut av tankene.
“Kom inn,” ropte han uten tvil om at det var Langemann på andre siden av døra, og riktig nok var det hans nestkommanderende som kom inn i rommet et øyeblikk senere.
“Langemann,” anerkjente kapteinen, og Langemann nikket tilbake.
“Kæptn.”
Langemann gikk bort til kommoden som stod like ved døra han kom inn gjennom, og dro ut den øverste skuffen. En godt brukt kasse kom til syne, med bandasjer og nål og tråd og mye annet som førstestyrmannen rotet nedi i et par sekunder for å få tak i alt han trengte.
Sabeltann brukte foten til å dytte frem en krakk til Langemann fra under sminkebordet.
Langemann la fra seg utstyret, satte seg, og tok varsomt kapteinens høyre hånd da den ble holdt frem mot ham. Med en pinsett begynte han metodisk å plukke ut glasskår.
Som enhver sjørøver hadde overflaten på Sabeltanns hender blitt dekket av tykk hud etter årevis med hardt fysisk arbeid. Han kunne såvidt merke Langemanns hånd mot sin egen sammenlignet med pirkingen av pinsetten, så det var til å tolerere.
En komfortabel stillhet la seg over rommet. Det var ikke sjeldent at en av de to mennene ble skadet på tokt og søkte den andres hjelp. Det var rutine. Likevel var det sjeldent kapteinen hadde åpne sår som trengte behandling. Mens Langemann skadet seg både oftest og verst – og hadde utallige arr etter flere møter med sverd, kniver og gjerne en øks her og der – ble Sabeltann derimot sjeldent skadet i sverdkamp. Det var ikke bare flaks som lot kapteinen beseire de selvutnevnte beste fekterne på De Syv Hav, så som regel trengte han bare å reposisjonere et ledd eller to.
Langemann stakk tunga ut i konsentrasjon da et av glasskårene som hadde gravd seg dypere inn i hånda viste seg å være en utfordring å få tak i. Mesteparten var heldigvis enkle å få ut, men begge mennene ble stille sjokkert over mengden glasskår som hadde klart å feste seg – da Langemann ble ferdig med å plukke dem ut var det en stor nok haug med glasskår til å dekke en mynt.
Teknisk sett, tenkte Langemann humoristisk til seg selv, hadde sårene allerede fått alkohol på seg, men han renset dem likevel ordentlig før han bandasjerte hånda etter beste evne. Han nølte litt før han strakte ut hånda mot kapteinens ansikt.
Sabeltann rykket hodet til siden som om han var blitt brent da Langemanns fingre kom i kontakt med kinnet hans.
Kapteinens tordnende øyne boret seg inn i førstestyrmannen.
Om bord den Sorte Dame var det mange uskrevne regler, men en av de viktigste var at man aldri, aldri rørte kapteinen uoppfordret. Dunket man borti kapteinen ville man få et ulmende blikk som fikk selv dem som hadde vært sjørøver i flere tiår til å ynke seg. Man la aldri en vennlig hånd på skulderen hans, og man la i hvert fall ikke en hånd mot kinnet til den mest fryktede sjørøveren på De Syv Hav.
“Jeg må fjerne glasskårene, kæptn,” insisterte Langemann, om en smule nervøst, “Du er ikke akkurat i stand til å gjøre det selv.” Og riktig nok var kapteinens høyre hånd inntullet i bandasjer og så å si ubrukelig. Som enhver sjørøver med respekt for seg selv trente kapteinen ofte på å fekte venstrehendt i tilfelle det skulle vise seg å være nødvendig, men han kunne neppe klare å venstrehendt håndtere en pinsett ømfintlig nok til denne oppgaven.
Sabeltann gryntet misfornøyd, men lente seg likevel fram igjen, nærmere førstestyrmannen.
“Bare se å få det overstått.”
Denne gangen rykket Sabeltann bare såvidt til da Langemann nok en gang la et par varme fingre lett mot kinnet hans. Det ga fortsatt kapteinen en slags brennende sensasjon – huden prikket varmt der hvor fingrene kom i kontakt med ham. I det minste distraherte det fra glasskårene.
Langemann tok bort hånda et lite øyeblikk for å fjerne et glasskår som var dekket i seig sminke og hadde festet seg til pinsetten.
Prikkingen ble værende.
Så var hånda tilbake på samme sted, og førstestyrmannen rettet blikket mot neste glassbit.
Etterhvert begynte prikkingen å gi seg, og varmen ble mindre bitende. Faktisk hadde fingrene begynt å føles mer som en komfortabel varmekilde mot kapteinens kalde ansikt. Sabeltann var kjølig av seg til vanlig, både i kropp og i mine, og å bli dynket i kald champagne hadde ikke hjulpet. Det var ikke før Langemanns stemme dro ham ut av tankene at Sabeltann la merke til at han hadde lukket øynene. Da han brått åpnet dem igjen så Langemann ventende på ham, men Sabeltann hadde ikke fått med seg hva han var blitt spurt om.
“Hva sa du?” kvekket han, og lurte på hvor lenge han hadde hatt øynene igjen. Det hadde føltes ut som bare et lite øyeblikk, men det måtte ha vært et par minutter siden Langemann tydeligvis var ferdig med å fjerne glasskår og hadde lagt fra seg pinsetten.
“Jeg spurte om det hadde gått fint å fjerne sminken din. Du har fått en del i sårene…” Langemann lente seg bakover på krakken – langt nok til at Sabeltann nesten ble bekymret for at han skulle falle på ryggen – og så nesten mer nervøs ut enn kapteinen noen sinne hadde sett ham før. Og det med god grunn. Foruten Sabeltann selv fantes det ikke lenger et eneste levende menneske som hadde sett kapteinens ansikt uten det tjukke, hvite laget med sminke.
Sabeltann brummet lavt og tankefullt.
Gjennom alt de hadde opplevd sammen hadde ikke kapteinens hvite maske blitt vasket bort i andres åsyn så mye som en eneste gang – tross dundrende uvær, ville orkaner, nær-døden opplevelser og all annen ståhei som skjedde i livet som sjørøver. Det var ydmykende nok at Langemann allerede hadde sett ham i den tilstanden han var i nå. Den hvite sminken var ikke bare vassen og ekkel, men hadde også lange striper der hvor dråper hadde rent nedover Sabeltanns ansikt. Kapteinen var ikke akkurat et pent syn.
På den andre siden…
Sabeltann stolte på Langemann med sitt liv. Hadde lagt sitt liv i hendene på sin førstestyrmann utallige ganger. Han kunne da vel betro ham sitt ansikt?
Han frydet seg likevel ikke over tanken. Langemann visste så mye om ham fra før av at dette såvidt ville være et steg unna å felle det siste laget som separerte den beryktede sjørøverkongen Kaptein Sabeltann fra den ordinære mannen kalt… Nei. Der gikk tankene for langt. Han var selveste Kaptein Sabeltann, Kongen på De Syv Hav, Høye Beskytter over Abra Havn, og både den rikeste og mest fryktede sjørøveren i verdens historie. At noen kikket på ansiktet hans ville ikke endre noe av det.
Langemanns blikk var fortsatt rettet mot Sabeltann. Kapteinen hadde blitt oppslukt av tankene sine, slik som han hadde for vane å gjøre. Førstestyrmannen hadde lært seg å bare vente til kapteinen var ferdig med å tenke – avbrytelser ble oftere enn ikke møtt med raseri.
“Greit,” sa kapteinen endelig, med bare en smule anspente skuldre.
Langemann løftet øyenbrynene i vantro. Han forventet ikke at kapteinen faktisk skulle si ja, og hadde egentlig trodd at han kom til å bli kastet ut av lugaren slik at kapteinen kunne prøve å rense sårene selv. At kapteinen skulle sperre seg inne frem til sårene var leget godt nok til å begynne å bruke sminke igjen var fremdeles ikke en urealistisk tanke.
Det var først da Langemann innså at han ikke faktisk visste hvordan sminke ble fjernet, og plutselig følte han seg riktig udugelig. Han kremtet.
"Ja. Ehm, hvordan- Er det noe jeg skal?…" Langemann stammet setningen frem, noe som fikk Sabeltann til å rykke på munnviken.
"Du kan gå og hente nytt vann," instruerte kapteinen.
“Øh, ja. Ja, jeg får vel gå og gjøre det da. Tilbake om et øyeblikk, kæptn." Langemann hentet vannmuggen som stod ved vaskevannsfatet i hjørnet av rommet, og forlot lugaren.